Vargens Kadaver

Så var turen kommet til den dårligst trente av "dei nakne gutane på Ås" til å oppsummere årets Kadaver.
Etter at starten gikk fant jeg etter en rask titt på kartet ut at jeg ville løpe til venstre til første, opp bekkedalen. Jeg var på langt nær alene om dette veivalget, selv om det i ettertid viste seg å være klart bedre å dra til høyre. Cirka halveis på strekke viste det seg at vi var kommet for langt til venstre. Jeg fant ut hvor vi var, og plutselig var jeg alene. Men så snart jeg kom over toppen av åsen før posten krydde det av forvirra o-løpere i alle retninger. Ingen så ut til å ha kontroll. Ikke jeg heller. Plutselig ble det fart i feltet, noen hadde tydeligvis oppdaga posten. Jeg hang meg på, og der var 1. posten. Over halvparten av topp 10 kandidatene var samlet, pluss en haug med andre. Jeg måtte stoppe for å knytte skoen, og måtte kjøre på litt for å løpe meg oppover. Så gruppa me Svensen, Pedersen og Smestad i det fjerne, men klarte ikke ta innpå. Løp alene fra andre post til 1. mat. Fikk der høre at jeg var nummer 15, nærmere 10 minutter bak poengplassering. Fatta likevel nytt håp om topp 10 plassering. Følte meg frisk i beina, og regna med at flere kom til å både sprekke og bomme foran der. Da jeg hadde vært på matstasjonen i 2 minutter kom Kristen Treekrem i føring foran en stor gruppe hengere. Ikke skjønner jeg hva som er så morsomt med å ligge i ræva på Kristen i mer enn fire timer, men dem om det. Kikke litt på 4. strekket. Valgte å løpe til venstre, noe som ikke lønte seg. Hadde jeg tatt meg tid til å brette ut kartet litt (ca 5 mm) ville jeg sett at venstre var bedre. Da jeg i tillegg rota bort nærmere 10 minutter på selve posten var håpet om poeng knust. Leita litt etter posten, så kom Thomas og et par haldensere. Thomas hadde heldigvis kontroll. Var nå med i en liten gruppe. Dette hjalp på å holde farten oppe. Etter å ha løpt noen hundre meter langs E-18 mot neste post forstod jeg at Thomas var sterkere enn meg. Thomas og en av haldenserne fikk ei luke. Etter å passert Elvestad kjente jeg at kreftene begynte å ta slutt. Kanskje ikke så rart med tanke på treningsgrunnlaget, dette var andre langturen i høst. Måtte begynne å gå i bakkene på jordet opp mot 7. post. Var derfor tilfredstillende å ta igjen Thomas på veivalget. Thomas var imidlertid sprek, mens jeg nærma meg en sprekk. Jeg gikk nå mer over i turmodus med fokus på å fullføre. Da jeg nærma meg 2. matstasjon kom grupetto Treekrem ut av posten. Dette var et lite slag i ansiktet, hadde et lite håp om at de fortsatt var bak meg. På matstasjonen møtte jeg de to ringrevene Store-Håvard og Kjell. Grevlingen satt og skar grimaser. Tydelig at han nå kjente sin harde åpning. Jeg la ut fra matstasjonen litt etter Kjell. Tok han snart igjen. La meg bak, og lot han orientere. Viste seg raskt at jeg hadde mer enn nok med å følge hans "tempo". Etter å ha passert Kroer kirke føltes beina noe lettere nedover veien, og jeg løp forbi Blomseth. Da veien gikk fra å være nedoverbakke til oppoverbakke kjente jeg fort at tyngdekraften ikke lenger var med meg. Jeg måtte begynne å gå. Kjell jogga lett forbi og forsvant i det fjerne.
Etter å ha løpt en liten æresrunde på Danskerud og tatt igjen GT etter jernbaneundergangen kom jeg omsider til siste post. Var nå så sliten at jeg ikke orka løpe en meter mer enn nødvendig. Tok derfor sjansen på å løpe gjennom tunet på Burum på vei mot mål. Var deilig å komme til mål og slappe av i badstua.
Jeg er imidlertid svært lite fornøyd med å bli slått av både snørrunger og gamle kjerringer. Skjønner at jeg nå med begynne å trene for å komme på et bedre lag enn Panserpikenes 2. lag i Tiomila. Takket være det gode været og den glimrende løypa er likevel følelsen etter å ha fullført god. Takk til Sveinung for ei glimrende løype. Takk til Maren og hennes hjelpere for et godt arrangement eller. Og takk til vår herre, Tor og Odin eller hvem det nå er som styrer været.