Det er nå 1 dag igjen til Kadaver'n!

Her skulle det egentlig stått en lengre tekst med løypeleggerens tanker rundt morgendagens Kadaverløp – eksklusivt for Naked Aas boyZ trofaste lesere – men ettersom tegning av sirkler og trekanter tar atskillig lengre tid enn planlagt, så skal jeg fatte meg i korthet.

Gårsdagen startet ikke så bra. Møtte tilfeldigvis på eieren av den inntil da fastlagte starten, og han var dessverre ikke enig i at hans tomt var et ypperlig startsted for Kadaver’n. Selv om jeg prøvde meg med en hvit løgn om at jeg hadde håndtegna over hundre starttrekanter allerede, så var grinebiteren urokkelig. Men et par hundre meter lengre borte var det visst helt greit å legge starten, mente NS-sympatisøren. Hvorfor det, spurte jeg. Det er naboens eiendom, glefset mannen (som jeg ikke klarer å lage en negativ nok karakteristikk av), før han veivet meg vekk med armene.

Situasjonen var derimot ikke like delikat som dagen før – onsdag. Jeg skulle legge ut en post rett før passering av en stor bekk. Jeg hadde vært på stedet noen uker i forvegen, men nå kunne jeg kjapt konstatere at vannstanden hadde steget betraktelig, og bekken var i virkeligheten ikke like kryssbar som i planene mine. Jeg hadde tre valg: 1. Legge om traseen. 2. Lage en klopp. 3. Gi f. i om folk blir bløte. Ble med en gang fristet av alternativ 3 siden det innbar desidert minst jobb. Men den løsningen ville nok tære på nattesøvnen, ettersom jeg raskt forestilte meg det ene minikadaveret etter det andre bli slukt av strømningene i bekken – så det ble til at jeg forsøkte å lage en bru. Jeg følte meg litt som Isak Sellanrå med et Mr. Bean-syndrom, der jeg vekselvis bar steiner og felte trær, for så å miste det over tærne eller gli på steiner og plumpe uti bekken. Resultatet? Vel, du trenger ikke være dr. ing. i brukonstruksjoner for å skjønne at brua er noe underdimensjonert og skjør. Den er heller ingen estetisk nytelse i klasse med Da Vinci-brua, men den er i hvert fall bygd med et varmt hjerte(og kalde hender).

Jeg kan ikke særlig mye om løypelegging. Deltakerne i årets Kadaver er faktisk med på noe historisk, for dette er første gangen jeg har laget en løype! Jeg så for meg at det var lurt å tegne et grovutkast til løype, for så å dra ut i skogen og sjekke om detaljene er like tydelige i terrenget, som de så ut på kartet. Det var selvsagt ingen selvfølgelighet. Postene ble justert der jeg var i tvil (om det ikke gikk for mye ut over veivalgsmulighetene). Men det var en post jeg ikke ville gi meg på. Jeg hadde bestemt meg for at den skulle ligge akkurat der jeg hadde planlagt! Tre dager dro jeg dit, og flere timer med hodekløing, skrittelling, nærlesing av kart og kompasskurspeiling ble lagt ned på stedet. Første gang var jeg 90 prosent sikker, andre gang 95 prosent sikker, mens jeg på det tredje forsøket sa meg 100 prosent sikker. Og følger man en annen prosentskala enn Petter Solbergs, så bør det være godt nok.

Ok, det var tre lange avsnitt med tåkeprat og kjedelige anekdoter. Nå kommer hintene, selve belønningen for at du har kastet bort dyrebar studie-/arbeidstid. Nå kommer avsløringene på løpende bånd (NB! Ikke les videre hvis du vil beholde spenningen fram til løpsstart. Les videre hvis du er en slu jævel, som ikke går av veien for å bruke skitne triks for å oppnå fordeler):

- Hvor lang er løypa?
Lang nok til at det skal være mulig å sprekke skikkelig!

- Hvor mange poster er det?
Flere enn i 1958, færre enn i 1998.

- Når er kartet/-ene utgitt?
Utgitt etter kartet som ble brukt i 1972.

- Stopp en halv, nå har jeg fått nok av de intetsigende svarene dine! Gi meg noe hemlighetsstemplet informasjon! For eksempel; hvor langt er det til slipset?
For å si det sånn, hvis noen andre enn Ivar, Håvard eller Simo tar slipset, ville jeg bli svært overrasket – og vedkommende fullfører neppe, i hvert fall ikke med stil!

Før denne teksten eser ut av alle proporsjoner, så runder jeg av med et eksklusivt bilde til deg kjære leser. Her har du et blinkskudd fra førstepost av jubileumskadaverløpet!



Håper du finner den i morgen!

Lykke til ;-)