onsdag 15. mai 2013

Prokrastinering


Man blir litt reflektert her man sitter på lesesalen og ser ut av vinduet. Kanskje fordi man prokrastinerer og fordi hjernen for øyeblikket har stengt av etter eksamen.
 Forbi spaserer svært mange masterstudenter, glade og ferdige med sin oppgave. Flere gamle og nye bekjente er ferdige for denne gang og kanskje for alltid på Ås. Da tenker jeg at jeg er glad jeg har 2 hele år igjen her på UMB. Mange av faga er kanskje kjipe og forelesningene driiit kjedelige, men studenttilværelsen er gull verdt. Alle folka en kjenner og møter hver dag. Det er godt å være student. Fellestreninger og samlinger med o-klubben. Bodegaer. Von Vollern. 10Mila.  Kadavern.  Kjenner ikke noe behov for å bli ferdig med å studere. Ja, det er heldigvis 2 år igjen til jeg er ferdig. Til dere som har søkt dere til UMB eller NMBU eller hva nå enn det heter for tida, gled dere!

lørdag 11. mai 2013

Eksamenstid

Ekasmenstida kommer alltid brått på. Hva er godkjent prokrastinering i denne forhatte perioden som kommer 2 til 4 ganger i året?
All form for trening burde vært innafor. Mental trening i form av visualisering av kart med målestokk 1:15 000 mens man later som man leser. Trene på flaskeføring av Lapin Kulta før Jukolabåten.
Men er det å ta seg vann langt over hodet når en vurderer å digitalisere et kart i fra 1975?

fredag 10. mai 2013

10MILA 2013

Etter samråd med det høyste rådet i NAB ble det enighet om at tre fulle sider med typ 12 skrift fra word ville bli for mye, og kunne føre til direkte øyekramper hos våre lesere. Dere vil derfor bli servert en noe fortkortet versjon av årets Tio-eventyr. (Nedre delen av kartet og løypa fikk ikke plass i scanneren, og til dere som ikke har sett kartet tidligere, er det stort sett transportstrekk rundt det gule området og til arenaen).


Tidligere Tiomila og andre stafetter har jeg slitt med en voldsom spenning i kroppen i flere dager før selve konkurransen. Dette kan være en god ting, slik at man får den nødvendige tenningen, men i år var jeg uvanelig  rolig. Visste at vinterens trening hadde vært bra og at teknisk er jeg trygg.
Som vanlig varmet jeg opp formen med en rolig og kort joggetur lørdag ettermiddag. Beina føltes bra, selv om jeg hadde slitt med stive lår tidligere i uka. En lang uttøyning fulgte, noe som gjorde underverker.

Årets Tio bød på bra vær og en heftig start på herrekavelen. Det var særdeles spennende å følge livetrackingen, selv om bakgrunnen kunne vært mer fargerik til tider (var vel pga senere etapper...). Terrenget virket difust og mange store lag lå bakpå fra start. Etter første etappe med en maktdemonstrasjon av Saga fra NTNUI var det å kvelde før min egen etappe.

Står opp 04.45. Nå har spenningen satt seg i kroppen. Det er vanskelig å spise. Rundt meg snorker tidligere og senere etapper. På arenaen var jeg litt vel tidlig ute, 5.etappe er fortsatt ute i skogen. Jeg skulle løpe 8. Litt kaldt blei det på morran, men litt skjelving fikk kroppen i gang.

På oppvarminga stiger spenninga, og jeg er direkte kvalm. Men har en indre ro og trygghet om at etappen skal gå bra. Jeg speider mot terrenget og merker sulten etter å løpe stiger. En følelse jeg ikke har hatt på lenge. Det kom til å bli en bra etappe! Målet var å ikke bomme, løpe sikkert og jevnt. Det var et arbeid som skulle utføres.

Får kartet fra Læffen og legger meg raskt i marsjfarta. Løypa og terrenget så herlig ut, østfoldorientering. Strekk etter strekk går bra. Når jeg løper rett i fjerde posten, blir jeg virkelig gira. Er litt usikker inn i sjuende post, forferdelig vanskelig inngang, men taper minimalt. Maner meg selv "du er sikker, du er trygg" og faller raskt inn i den transelignende flyten igjen.

Løper stort sett alene hele etappen, men på enkelte strekk og poster samles det mye folk. Vil kvitte meg med døm, og øker alltid farta litt for å riste døm av meg, men innenfor grensene for å løpe sikkert. Midtveis virker kroppen litt tung, og det glipper så vidt inn 18.posten. Kommer på feil kolle, men ser det direkte og løper til riktig kolle og post. Kan ikke ha tapt mer enn 30-40 sekunder. Kvikner til igjen etter dette. De siste kilometerne løper jeg virkelig bra, postene er kanskje ikke alt for vanskelige, men flyten er der og maner ut de siste kreftene.

Hører oioi-ing i det jeg passerer grusveien like ved arenaen, noe som gir en god boost på de siste to postene. Fra sistepost og inn gjelder det å gi jernet, og gi Gunnar best mulig utgangspunkt på sin etappe. Får levert kartet over planken og siger ned på bakken, lukker øya. Er så sliten og så jævelig fornøyd. Har løpt en skikkelig bra etappe. Jobben ble gjort.

Etter en dusj og mat var det å nyte den resterende tida på Tio. Gunnar løper bra og sender ut legenden Tveite på siste etappe. Mannen har passert 50, men løper som ei ungfole. Til slutt blir vi nummer 96, en bra plassering med et lag bestående av veteraner og unge studerende seniorer. Nedtellingen til neste års Tio har allerde startet.