Kadavern med eller uten kart

Dagen før årets Kadaverløp skrev jeg at ethvert Kadaver er et minne for livet. Dette løpet skilte seg i så måte ikke ut fra alle andre Kadaverløp, selv om jeg klarte å gjøre en tabbe jeg aldri har gjort før og sannsynligvis aldri kommer til å gjøre igjen.

Det hele startet imidlertid flott. Terrenget i Gaupesteinsmarka er en nytelse uansett, og spesielt på en vakker høstlørdag i november. Jeg løp halvfort, men følte allikevel at jeg hadde god kontroll på Ivar H. På første mat hadde vi to fått en komfortabel luke og jeg hadde god tro på at min første Kadaverseier var innen rekkevidde. På vei til andre mat kom jeg imidlertid litt ned på jorda igjen. De lange gampestrekkene på E18 avslørte at Ivar var sterkere enn meg på veiløping. Jeg prøvde å kamuflere det som best jeg kunne, men det kostet krefter. Allikevel var jeg smått optimist da jeg så at vi snart skulle inn i skogen igjen. På vei inn på Ambjørnrudkartet løp vi forskjellig veivalg. Jeg stolte på at mitt veivalg var det beste, så jeg kjente et sting av skuffelse da jeg fikk se Ivar foran meg på et jorde rett før andre matstasjon. Det var imidlertid her jeg skulle legge gullegget.

Etter mine fire obligatoriske hvileminutter bar det avgårde i bra fart. Jeg hadde skiftet sko, og beina kjentes med et bedre igjen. Nok en gang var jeg positiv, og Ivar var jo bare et par minutter foran. Det burde gå lett! 9. post gikk strøkent og på vei til 10. post, den siste på Ambjørnrudkartet, begynte jeg å lure på hvor jeg skulle videre. Løypa sluttet jo bare, og på baksiden hadde jeg fortsatt førsterunden i Gaupesteinsmarka. Det lå nok et nytt kart på 10. post, tenkte jeg, mens en usikkerhet spredte seg i kroppen. På 10. post lå det ikke noe nytt kart.. Jeg lette oppå, inni og under ruinen, men det var ingen kart. Så lette jeg oppå, inni og under kartposen min, men det var ikke noe kart jeg kunne følge videre. Hva skulle jeg gjøre? Jeg tok en bit av Maxim-baren og en slurk fra drikkebeltet. Dette var dumt. Skikkelig dumt. Det eneste jeg kunne gjøre var å vente på konkurrentene mine og prøve å henge på dem inn. Etterhvert begynte jeg å bli kald, så jeg tok noen drag for å holde varmen. Jeg så på klokka, jeg hadde løpt i 2 timer og 46 minutter. Etter å ha ventet i 10 minutter kom det endelig noen. Minikadavere! Det var deilig at det ikke var mine konkurrenter som kom dampende. Jeg fikk se på et kart og skjønte at denne posten kunne jeg finne uten mer hjelp. På vei over elva ble jeg imidlertid ropt tilbake, jeg kunne få kartet til Sille Winsnes. Det var snilt! Jeg dro med engang avgårde i et voldsomt tempo. Kroppen hadde nok ikke hatt godt av en så lang pause, så det gikk umiddelbart skikkelig tungt. Nå var det bare å holde unna for de som kom jagende bakfra, de kunne umulig være langt unna..

På vei ut av sisteposten løp jeg rett ned på Herumveien. Bonden på Burum er kjent for å være farlig, og jeg så på meg selv som et lett bytte etter drøye 3 timer og 30 minutters løping. Dette feige grepet kunne straffet seg. Bakfra kom nemlig Eirik, Ola og Simen halsende. Ved Pentagon hørte jeg plutselig o-sko bak meg på veien. Eirik hadde lagt inn en langspurt for å knuse meg! Jeg svarte umiddelbart og ble overrasket over at jeg hadde så mye krefter igjen. Jeg følte meg trygg da jeg løp ned til GG-hallen til 2.plass.