Det er viktig å drømme litt når man er ute og trener. Og når drømmene er så til de grader realistiske som de noen ganger er, får jeg ånden over meg og begynner å komponere vers og rim. Ofte er kreativiteten stor når tankene flyr i takt med beina. Tiomila er myteomspunnet og ofte fokus for tankene når man løper langtur. Etter en drøy tur nedover Tiuråsen kom jeg hjem med følgende i hodet. Jeg har valgt å kalle det "Det vil jeg tro" siden jeg regner hendelsesforløpet som svært sannsynlig.
Det vil jeg tro
Jeg er lei av å høre om gamle helter,
jeg vil være en selv slik at jentene smelter
På forhånd vil nervene slites og rives,
det er mørkt, det er kaldt, men nå skal det tines.
Når solen går ned er det flyt som er viktig,
å rykke så tidlig ville ikke vært riktig
Når jeg legger i vei er det midt utpå natten,
adrenalinet pumper, men jeg er høy i hatten.
Flyten er inne, nå kjøres det på.
Det skal gjøre så vondt! Det er da man er rå!
Natten er mørk, men det er der det gjelder,
det må rykkes som svarte, intet annet som teller.
Pingler som henger skal få kjørt seg nå,
slikt liker vi ikke, vi er bedre enn som så.
Prinser på dagen og konger om natten,
det er slik vi skal grave opp gullskatten
Vi skal lage en skrell - hele historien forandre,
Halden blir skuffa når de ender på andre.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar