torsdag 1. mai 2008

10MILA - Epilog

Tidlig på vintern, 5 måneder til Tio, ingen følelse, bare en trang til å trene litt. Må jo være i form til Tio. Kanskje jeg får Långa, den legendariske etappa? Senere på vinteren, følelsen begynner å komme, så vidt, et blaff i ny og ne. Er formen god nok? Er jo bare 2 måneder igjen til Tio!
Mars, Tio-uttak, følelsen kommer, må prestere for å komme med på laget. Prestasjonssulten begynner å komme. 2 dager før, pakking. Gjelder å legge ved alt av lykketøy og spesielt varmt tøy. Begynner å merke spenningen, følelsen. 1 dag før, på bussen, gjør alt for å slappe av. Musikk, blader, alt for å prøve å dysse ned følelsen. Klarer kanskje å sove godt den natten.
Dagen da alt starter. Slappe av tidligere på dagen, prøve å sove litt på kvelden, må sove. Stå opp for å se starten, en religiøs stemning når startskuddet går. Legge seg å sove igjen, eller ligge å høre på speakeren? Opp 2,5 timer før en skal ut. Spise, om en klarer, spenningen fører til kvalme og liten matlyst. Men må ha i seg energi. Oppvarming, temme følelsen, roe ned, fokusere, rett i posten, grovorientere. Hvor blir det av han på etappa før? Der, få kartet, nå gjelder det. Men, spenningen forsvant? Bare flyt, og ro. Løper til blodsmaken setter inn, og enda litt til. Så sistepost, endelig. Innløpet, snart setter åpenbaringen inn. Runde svingen og opp bakken. I det en runder toppen åpenbarer 10Mila seg. Livet står stille i 10-20 sekunder. Åpenbaringen, dette er meningen med livet, trøkket, menneskene, bråket. Følelsen. Og så er alt over. Du har levert over kartet til neste mann og rusler til avlesning. Rusen sitrer i hele kroppen. Følelsen. Tioånden. Er alt for lenge til neste gang.

1 kommentar:

N'Gugi (best før) sa...

27 linjer om et tema man kunne skrevet en bok om. Om det å være av den priviligerte promillen av befolkningen som har fått sjansen til å fylle livet med slikt. ..og som har benyttet den! Glimrende!
(I en parantes, fra en som aldri har vært god nok til å løpe långa i Tio, kan det bemerkes at opplevelsen, når titusen jubler for teten mot mål til første veksling i Tio eller Jukola, og en står der og ser lagkompisen kommer i en tidlig klynge, er nok til at den første kilometeren ut i skogen går på ren adrenalin. Hvis en er trent til å legge seg i venstre fila i tillegg, er det også verdt et kapittel i den samme boka.)