Life in the Glesnes lane

Bloggeren Jerry har høstet stiv kuling med sitt innlegg om den smale sti. Her legger han ut om hvordan det skal være mulig å løpe fort i skogen samtidig som man lever et normalt, oppegående sosialt liv. Interessant, tenkte jeg.

Inspirert av kurset jeg tar i Matematisk Analyse, forsøkte jeg meg på et Thor Heyerdahl-bevis. Prove your theory by doing your theory. Og hvis man ikke klarer å bevise det, så har man ad absurdum, og da har man vist at teoriens komplement er korrekt. En drømmesituasjon.

Tunevannet Rundt (∈ ℝ^3) var forsøksløpet. I mitt forsøk på etterleve Jerrys aksiomer, ble følgende gjort:

• Sov under 6 timer i natt
• Spiste sjokolade i går
• Tenkte ikke på løpet før jeg sto på startstreken
• Kom ett minutt for sent til bilen. Men Spettet ble ikke utålmodig.
• Glemte å sjekke startnummeret mitt, hvilket resulterte i en potensielt stressende situasjon 30 sekunder før start
• Hadde ikke knytt opp skolissene, så måtte bruke tid på knuteløsning, og rakk ikke varme opp
• Ingen indre samtale før start
• Hadde ikke skrevet ned o-tekniske og mentale fokuspunkter før start
• Drakk 3 (!!!!) kopper kaffe før start

Løpet gikk likevel ganske greit. Full klaff egentlig. Så for enhver ε>0 finnes det en δ>0 slik at Glesnes har rett.

quod erat demonstrandum
hóper édei deĩxai

Dermed var det et lett valg å kaste seg på Glesnesbølgen. Bare hør på hva som skjedde etter løpet:

• Spiste to vafler
• Drakk enda en kopp kaffe
• I skrivende stund er løpsanalysen ennå ikke skrevet (men jeg har sett på strekktidene da...)
• Er i ferd med å åpne en Guiness
• Har dessuten tenkt til å lese litt i genetikkboka mi i kveld