Von Vollærn dro seg som vanlig ut i de små timer. Bringebærvin hadde langt i fra gjort oss fin, og sykkelturen hjem var lang og mer svingete enn tidligere. Verden roterte fortsatt når senga ble kveldens, hvis det er det det heter på morgenkvisten, siste stopp. Noen timer senere ringte telefonen, langtur fra Tveite om 50 min. Et par brødskiver og en sykkeltur som fortsatt kjentes noe svingete, og vi var klare. Tveite startet pent, gamle ledd må smøres med varme før de fungerer fullgodt. 10 minutters smøring og tempoet økte til fin marsjfart. Forbi Årungen, nordvest over åsen, ned til Bunnefjorden og opp og vest på Nesoddlandet. Bakkene føltes tunge og vi måtte forsikre oss om at Tveite hadde cola vi kunne se frem til etter økta. Hver gang vi la inn noen gåsteg eller pratet for mye i bakkene brølte gamlingen: "IKKE NOE GÅING!!". En av oss slo fast hvor fine de første 90 minuttene med løping hadde vært. "Løping!? Lett jogg er vel mer riktig", var responsen. Når vi etter to timer kom forbi Frogn kirke var vi preget. Tveite ba oss om å starte spurten snart, vi trengte ikke lenger å ta hensyn til han. Fartsøkningen som fulgte var ikke bra nok, så gammelen sjøl la inn et rykk. Det var inget annet valg enn å rykke tilbake. Spettet kjørte innpå en gel og ga jernet fra Korsegården. Vel tilbake og mens colaen flommet lurte feltets minstemann på om han kunne låne en tørr super på vei hjem. "Nja, jo, kanskje, men tviler på om jeg har en som er stor nok til deg", sa sirkushesten og siktet til vektpraten opp Nesoddbakkene.
Natten, dagen og ikke minst en gammel sirkushest hadde sørget for at turen hjem føltes lang og minst like svingete som i natt. Det hele kjentes poetisk vakkert.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar