Jeg har skrevet et dikt om fornektelse, selvtillit og ydmykhet i en situasjon der dere alle vil kunne kjenne dere igjen. Det kom til meg på en langtur nordvestover på asfalt en kveld i starten av mars. Det er basert på en virkelig hendelse.
Feil
Det var et hjelpekurvesøkk på Konnerud.
Prøver å sikre via stien,
men må ha gjort en feil.
Prøver fra søkket med skrenter.
Fortsatt ingen post,
har da ikke gjort en dobbelfeil.
Trekker opp på toppen for en ny retning.
Posten er ikke der den skal være,
den må henge feil.
Nytt forsøk fra stien.
Det er uforståelig,
kartet er garantert feil.
Fra søkket med skrenter igjen.
Ingenting stemmer,
terrenget er feil.
Hva har jeg gjort for å fortjene dette?
Skjønner ingenting,
jeg har da ikke gjort noe feil.
Til slutt er jeg i mål.
De andre har funnet hjelpekurvesøkket greit,
de må ha gjort noe feil.
1 kommentar:
Dypt! Men realisme i aller høyeste grad. God beskrivelse av den irrasjonale tilstanden man befinner seg i når man løper orientering
Legg inn en kommentar