Aldri mer

I går oppsøkte jeg igjen Konnerud, stedet Gud skapte for å plage meg. Jeg burde visst bedre. Alt startet i 2002, da natt-NM og jr.NM-stafett gikk nede fra sletta. Jeg hadde en flott start på nattløpet og hadde mulighet på medalje da jeg tråkka over så kraftig at jeg ikke klarte å fullføre. Dagen etter skulle jeg, med kraftig opphovnet og teipet ankel, løpe sisteetappe på FSKs favorittlag i stafetten. Jeg gikk ut med store medaljemuligheter, men klarte ikke å finne et søkk som ikke eksisterer, og vi endte på 17. plass. Jeg bestemte meg for aldri å returnere til dette helvetes stedet, men siden sr.NM skulle arrangeres der noen år senere ble jeg tvunget til å ta turen. Langdistansen startet bra. Jeg lå topp-5 halvveis, men sprakk noe så helt utrolig på slutten. I tillegg ble jeg disket fra 20. plassen fordi jeg ikke hadde registrert stempel på publikumsposten alle så at jeg var på. Mellomkvalifisering startet med 3 minutter bom. Derfra og inn løp jeg som et dyr og ble nr. 12 i mitt heat. Det kunne jo faktisk nesten ses på som flaks, men det viste seg i finalen at det var en flaks jeg kunne klart meg uten. Dagen etter var det stafett, og jeg gikk ut sammen med Rostrup i tet på sisteetappe. Rett skal være rett, jeg løp et bra løp og ser tilbake på dette med positivitet, men vi endte på den sure fjerdeplassen. Nok engang bestemte jeg meg for aldri mer å returnere til dette helvetet.

Men så kom innbydelsen til skitur fra min gamle kamerat Kullerud. Under tvil takket jeg ja. Det var dumt. Etter tre timers skigåing ble jeg offer for en hockeytakling i en utforkjøring. Knekk, knekk sa det, og brått var jeg redusert til en skiløper med sår i ansiktet, men uten staver. La det være sagt, jeg har bestemt for aldri mer å returnere til dette helvetet.