Nok en gang drar vi østover mot den brakkvannspregede Østersjøen. Men vi drar ikke for å fiske ferskvannsfisk i havet, vi har et større mål med turen. Vi skal underlegge oss et stykke land, og det skal foregå på natten. De fleste av oss har vært med på slaget tidligere, så for å få oss i rett stemning kan det være riktig å trekke frem noen gode gamle minner.
Jeg har opplevd himmel og helvete i de mørke skogene. Følelsen av å diske hele laget var et helvete. Jeg trodde jeg hadde gjort alt rett, men et sted, en gang, hadde jeg gått i en felle uten å sjekke koder. Hele natten satt jeg i teltet eller vandret hvileløst rundt, mens angeren rev og slet i meg og jeg gruet meg til bussturen hjem. Men mange av gutta trøstet meg. Det var en fin opplevelse på tross av helvetet jeg hadde besøkt i løpet av natten. Lange natten har for meg vært himmelen. Når det går opp for meg at jeg er best i feltet, at jeg finner postene lett og at ingen av de andre i 20-mannsklynga tør å passere meg dersom jeg må ha en kartlesingsstopp, da har jeg en optimal følelse av mestring. Og når laget venter ved veksling med en Cola-boks og en Snickers, da er jeg i himmelen.
Mens jeg står der, ferdig med min innsats i de svenske skogene klokken to om natten, tenker jeg sjelden på hvordan jeg hadde det før jeg løp ut. Men det er alltid et helvete.. Vanlige mennesker forstår naturlig nok ikke hvordan det er å ligge i soveposen og vente på å løpe nattorientering mens klokken nærmer seg midt-på-natta. Men alle vi o-løpere kjenner nok følelsen. For meg er den en blanding av meningsløshet, hat, "hvordan-kan-jeg-være-så-dum" og kanskje et hint av redsel. Men så, når jeg får kartet, er helvete glemt og himmelen åpenbarer seg. Får vi håpe.. Men la oss vende tilbake til avsnittets start. Jeg står der med Cola og Snickers, ferdigløpt og glad. Jeg trenger bare en dusj før det er på tide å krype ned i posen. Dusjen kan være både himmel og helvete. Den er helvete hvis det har lagt seg et islag på pallegulvet og jeg faller og slår meg ned i ishelvetet, mens en løper fra et annet lag triumferende forteller om hvor lett den posten jeg bommet på var. Den er himmelen dersom vannet er varmt, skifterommet er varmt og jeg kan fortelle de andre i dusjen om nattens suksess.
Tiomila er himmel og helvete. Og dersom du på vei hjem innser at du har vært mer i helvete enn i himmelen, og lurer på hvordan i huleste du skal kunne forklare for venner og kollegaer hva du egentlig har drevet med, kan du til eget forsvar i ditt indre sitere Klovner i Kamp i go´versjonen av "Damer": "...sånn har det alltid vært og sånn vil det alltid være,men veit du hva, jeg har det bra og minnene mine de kan ingen ta".
Jeg har opplevd himmel og helvete i de mørke skogene. Følelsen av å diske hele laget var et helvete. Jeg trodde jeg hadde gjort alt rett, men et sted, en gang, hadde jeg gått i en felle uten å sjekke koder. Hele natten satt jeg i teltet eller vandret hvileløst rundt, mens angeren rev og slet i meg og jeg gruet meg til bussturen hjem. Men mange av gutta trøstet meg. Det var en fin opplevelse på tross av helvetet jeg hadde besøkt i løpet av natten. Lange natten har for meg vært himmelen. Når det går opp for meg at jeg er best i feltet, at jeg finner postene lett og at ingen av de andre i 20-mannsklynga tør å passere meg dersom jeg må ha en kartlesingsstopp, da har jeg en optimal følelse av mestring. Og når laget venter ved veksling med en Cola-boks og en Snickers, da er jeg i himmelen.
Mens jeg står der, ferdig med min innsats i de svenske skogene klokken to om natten, tenker jeg sjelden på hvordan jeg hadde det før jeg løp ut. Men det er alltid et helvete.. Vanlige mennesker forstår naturlig nok ikke hvordan det er å ligge i soveposen og vente på å løpe nattorientering mens klokken nærmer seg midt-på-natta. Men alle vi o-løpere kjenner nok følelsen. For meg er den en blanding av meningsløshet, hat, "hvordan-kan-jeg-være-så-dum" og kanskje et hint av redsel. Men så, når jeg får kartet, er helvete glemt og himmelen åpenbarer seg. Får vi håpe.. Men la oss vende tilbake til avsnittets start. Jeg står der med Cola og Snickers, ferdigløpt og glad. Jeg trenger bare en dusj før det er på tide å krype ned i posen. Dusjen kan være både himmel og helvete. Den er helvete hvis det har lagt seg et islag på pallegulvet og jeg faller og slår meg ned i ishelvetet, mens en løper fra et annet lag triumferende forteller om hvor lett den posten jeg bommet på var. Den er himmelen dersom vannet er varmt, skifterommet er varmt og jeg kan fortelle de andre i dusjen om nattens suksess.
Tiomila er himmel og helvete. Og dersom du på vei hjem innser at du har vært mer i helvete enn i himmelen, og lurer på hvordan i huleste du skal kunne forklare for venner og kollegaer hva du egentlig har drevet med, kan du til eget forsvar i ditt indre sitere Klovner i Kamp i go´versjonen av "Damer": "...sånn har det alltid vært og sånn vil det alltid være,men veit du hva, jeg har det bra og minnene mine de kan ingen ta".
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar