Follow Me

Mens jeg driver og brøyter meg igjennom en vegg av grantrær, hører jeg kvister knekker få meter foran meg. Jeg har aldri sett noe lignende i skogen før: I et kjempebyks passeres bekken – så elegant, så hurtig. En blanding av nysgjerrighet og konsekvensignoranse får meg til å følge. §13.2.4 i konkurransereglementet får så være. En sekstimeterspurt må til for å komme tettere innpå.

Kart og kompass er glemt. Nå vil jeg bare observere, lære, nyte. Det lange løpssteget med glippen mellom nikkersen og strømpene, den krumme ryggen med ”France” over skulderen, de lynraske blikkene på kartet, ikke et unødvendig skritt til siden – full kontroll.

Etter et par minutter er jeg en del sanseinntrykk og melkesyre rikere, og må igjen innstille meg på lavere tempo, hakkete kartlesing, og femminuttersbommer. Men det var gøy så lenge det varte og gir inspirasjon. Merci, Thierry!