Er tanken på det perfekte o-løpet den riktige tanken å tenke hver gang man trener? Gjør det deg til en bedre o-løper å forsøke å oppnå dette som kan omtales som en o-løpers nirvana? Eller legger dette bare et press på deg som gjør at risikoen for feil øker?
Kan det være lurere å plukke poster så mange ganger at o-teknikken til slutt blir automatisert? Kan det være dumt å heve gjennomsnittsprestasjonen på denne måten? Slik at man er trygg på at selv en prestasjon med enkelte småfeil gir et godt resultat.
Eller er det dummere å føle seg trygg enn å føle seg presset?
Jeg bare stiller spørsmål.
1 kommentar:
Og alle svarene finner du hvis du leser "Advances in sport psycology". 600 sider med svar på spørsmålene.
Legg inn en kommentar