horisontlinje dannet av bygninger i en by

Overskriften er fremmedordbokas oversettelse av skyline. Man kan like skyskrapere eller ikke, men å løpe i en park en halvklar høstkveld med dette som bakgrunn er uansett ganske spesielt. Bildet over er stjålet, men det nedenfor ble tatt onsdag kveld, og viser en orienteringsløper i aksjon. Når man skal ta bilder i mørket gjelder det å ha rett lukketid. Også må man ha stativ.



Dagens onsdagsløp var på klosseste hold hittil. Det kunne ha blitt en lang løpetur, men bussen med lokalkjente Thomas virket som et tryggere valg. Dessverre klarte vi å forville oss inn i en slags militærleir, men siden dette ikke er USA, var det ingen som brød seg. Vel fremme var overraskende mange mennesker på plass - minst 25. Zoltan fra Irland hadde laget løype. Forresten er 45 % av befolkningen i byen innvandrere, hvilket definitivt også er representativt for o-klubben.

De svarte stiene på kartet er vanskelige å se med tohundreogfemtikronerslykt, så det o-tekniske momentet er absolutt til stede. Dessuten er det glatt på grunn av alle lønnebladene som ligger på bakken. Faktisk er lønnebladene en slik plage at kommunen har en haug med folk som går rundt med luftkanoner (omvendte støvsugere), og feier dem vekk fra gater og offentlige plener. Men de gidder selvsagt ikke gå langt inn i skogen for å fjerne løv.

Verdt å nevne er også at jeg verken luktet skunk eller rev en eneste gang i løpet av økta. Vanligvis lukter man skunk i skogen og rev i mer urbane strøk. Skunken er en sånn slags grevling som de har i donaldblader, og lukter fryktelig hvis den vil. Og reven... byen kalles ikke Vansterdam foruten grunn.

Komplekse ting

Damer er damer. Alle er enige om at de er ”komplekse” (eller vanskelige å ha med å gjøre for å si det på en annen måte). Vi menn er også, til manges overraskelse, komplekse. Det slo meg da VG, som ansvarlig samfunnskorrespondent, slo opp at dama som vant konkurransen om å spille Sandy i ”Grease” viste fram trusa i jubelscenene. Tankene mine dreide over på den berømte jakten vi menn liker så godt. Jakten på kvinnen. Jakter vi bare for å se trusa, eller ligger det dypere behov bak?

Sannheten er rett og slett kompleks. Dersom vi får se trusa kjapt blir vi fornøyd. Vi har fått det vi kom for. Men rovdyr er ikke lenge mette. Uansett, jakten er over for denne gang og dama er sjelden særlig interessant lenger. Kompleksiteten bør slå deg når jeg sier at vi også er fornøyde dersom vi ikke får se trusa med en gang. Jakten blir lengre, samtidig som det innimellom viser seg at det finnes andre ting enn trusa som er interessant på ei dame. Og da mener jeg ikke bare det som er innenfor trusa, eller bh´en og det som er innenfor der. La oss ikke utbrodere det her, men vi NAB vet at damer kan ha andre kvaliteter. Kvaliteter som kan temme rovdyret i oss.

Jakten er som det perfekte o-løp. Man vil til mål for å oppnå det som er en o-løpers store mål. Samtidig er flyten så fantastisk underveis at man ønsker at løypa aldri skal slutte.

Mannlige o-løpere er toppen av kompleksitet.

Storm i et akevittglass.

VG-nett og Dagbladet har idag en sak om langrennsjentene og en video de har laget som sin hovedsak. De har laget en skandalevideo som omhandler samfunnets skyggesider, nemlig prostitusjon, Banana Airlines og Nord-Norge. Klart det blir bråk av sånn! Videoen er til og med lagt ut på YouTube.

Da vil Naked Aas BoyZ bare minne om sin egen kanal (Se annonse i Bannerparken) hvor du antageligvis vil finne langt mer provoserende videoer enn hva denne søte videoen av langrennsjenter i rosa tigths er.

En stor rot, løpetur i skogen og kremmerhus

Sjekk dette:

Roten ble oppdaget under en løpetur i skogen. Og den var svær.

Min hittil beste språkforvirring skjedde søndag, på vei til butikken for å kjøpe italiensk is, gilato. Samtalen handlet om kjeks eller beger:
Canadians: -What do you call cones in Norway?
NAB: -We call it a businessman's house.

Fritidssyssel.

I helga tok jeg turen hjem til Løten for å teste skiføret. Det var relativt bløtt og tåkete, men ut på ski skulle jeg! Skøyta en times tid før jeg gikk lei.

Det som har vært mest spennende denne helga har vært å oppholde seg i kjelleren. Der finnes det nemlig utallige mengder med gamle orienteringsblader! Jeg ble inspirert til å sortere årganger av Skogsport, Orientering og Veivalg.

Nå vet jeg hva juleferien skal brukes på. Det blir å pløye igjennom årganger av Orienteringsblader fra starten av 1980-tallet og fram til i dag. Satser på at det da vil dukke opp mange gode historier om helten vår, Tveite. En videre målsetning er å digitalisere alle bladene slik at vi kan dele dem med alle våre trofaste lesere på . Det kommer imidlertid til å ta tid, lang tid.

Borregaardspipa

Etter flere anonyme tips og ønsker har vi nå gitt etter for presset og bestemt oss for å skrive denne artikkelen om Borregaardspipa.

Det var i det herrens år 1976 (5. februar) at Borregaardspipa sto ferdig. Den raget over Sarpsborg som en enorm vokter og landemerke. Den står også på historisk grunn, Olav den Helliges gamle kongsgård lå i det samme området, men ble skyldt vekk i det store jordraset i 1702. Her lå også det opprinnelige Borgartinget, etter sagen om Harald Hardråde. Men nok om det. Vi skulle jo skrive om pipa.
Den er blitt kaldt Gros Minne, etter daværende miljøvernminister Gro Harlem Brundtland. Visjonen da var at man skulle spre forurensningen så mye som mulig, slik at den ble tynnet ut...Det fungerer jo ikke i dagens klimakrisetider. Derfor har Borregaard bygget en ny pipe ved siden av den gamle, riktig nok 17 meter lavere, men med filter til å rense «eksosen» fra fabrikkene.
Det er også blitt kjørt moped oppe på pipa en gang. En av arbeiderne som var med på å «montere» den gamle pipa (den gang ny...) hadde tatt med seg mopeden opp på arbeidsheisen for å sveise kjedet. Han tok like godt et par runder oppe på toppen. For dere som kanskje husker denne tida ble det brukt en Tempo Zafir sportsmodell.

Men til selve kjernen av artikkelen. Pipa skal rives! Det har jo egentlig pågått lenge, helt siden julitider. På et av bildene kan dere se hvordan demonteringen foregård. Så skal dere kunne se denne kjente og fagre betonghaugen, må dere være raske. D-dagen for fullstendig eliminering er satt til en dag tidlig i november. Aprilspøken tidligere i år var med andre ord ikke en god spøk. Frustrerte sarpinger kommer til å stå tårevåte mens de ser sin gamle pipe forsvinne til de evige pipemarker. Fredrikstadfolket kommer til å stå jublende på andre siden av elva og juble for endelig å bli kvitt betongshiten som har forpestet luftkvaliteten i Fredrikstad i over 30 år. Og hva skal vi andre gjøre? Tja, om du er en ivrig betongklump-samler kan du sikkert få en bit på rivningsdagen, jeg sjøl nøyer meg med å lese om Sarpsborg Spartas 5-1 seier over Odd Grenland i SA xD....
Men en siste liten salutt fortjener pipa, den har jo tross alt holdt Sarpsborgs luft helt ren, mens hver eneste naboby i 5 mils rekkevidde har fått sine tørkestativ med hvitvask nedskitnet.
SALUTT!

.

Kart

Legger ut et kart fra kveldens o-løp. Etterpå var det rå fisk på restaurant. Asiatiske steder er artige. Massevis av serveringsdamer som løper rundt og heller te i koppen og passer på at du har det bra, til prisen av dagens på Samfunnet.

Visste du forresten at om man skal få engelskspråklige til å forstå hva lyng er, må man bruke ordet bracken. Helt sikkert i slekt med det bergenske navnet på einbærkratt, nemlig brake. I nordlige deler av Skotland kan man derimot si lyng, fordi det i skotske dialekter heter ling.

Og her er kartet. Det var mørkt å løpe med pinglelys. I juleferien blir det tur hjem til Norge for å hente ekte hodelykt.
(En uke uten deodorant nå. 2 måneder uten hårgele. Det er billig å være kar.)

Intervju med dumpet o-løper

Som verdens ledende o-portal er det viktig å vise flere sider av de store sakene i o-verdenen. Vi publiserer derfor et intervju gjort med en løper som inntil i dag var på NOFs utviklingsgruppe, men nå er ute i den bitende kalde novemberluften.

Naked Aas BoyZ: Hvordan føles det å bli dumpet?
Dumpet o-løper: Som NAB er det en sjelden følelse jeg faktisk aldri har erfart på egen kropp. Alt nytt er til en viss grad spennende, så sånn sett er det positivt. Dessuten er det vel bare en håndfull overtrente, skadede eller kronisk syke løpere som er rangert som bedre enn meg, noe jeg bør si meg fornøyd med.

NAB: Hva betyr det egentlig å bli dumpet fra Utviklingsgruppa?
Dumpet o-løper: Litt usikker på det selv. Det kan jo bety at jeg er ferdig utviklet, noe jeg jo er på mange måter.Jeg har faktisk vært kjønnsmoden i over ti år allerede, og rent mentalt ble jeg som de fleste NAB tidlig voksen og moden. Ledelsen oppdaget muligens dette og lot meg gå. Den andre løsningen er at jeg ikke har utviklingspotensiale i det hele tatt. Noe må det jo være. Man kan jo ikke bli kastet ut av en utviklingsgruppe dersom man fortsatt er på bra nivå og i utvikling. Det ville jo vært latterlig.

NAB: Fører dette til noen endringer i satsinga?
Dumpet o-løper: Det siste jeg fikk med meg før dumpinga var at det er bra å bli trent av gamle stjerner. Jeg har derfor tatt kontakt med den eldste og største stjerna jeg kjenner, Tveite, slik at vi sammen kan slenge dritt om alle dustene på landslaget som bruker deo og kam. Jeg regner med å sette av et par kvelder i uka til dette, så treningsmengdene blir nok mindre. For å kompensere for reduksjonen i mengde kommer jeg til å jogge Kroerrunden på 42 minutter hver morgen.

NAB: Hva tro du om neste sesong?
Dumpet o-løper: Tror og tror. Jeg pleier å vite mer enn jeg tror, men la oss nå for moro skyld si "tror". Jeg "tror" at det skal bli jævlig deilig å si til semi-stjernene i NOF at, "nei, jeg er nok dessverre ferdig utviklet" når de neste år kommer og vil ha meg med igjen.

NAB: Er du bitter?
Dumpet o-løper: Nei, ikke i det hele tatt. Landslaget er for homofile og danseskolelærere.

Mimrer litt

Nå er det lenge siden jeg har skrevet et skikkelig løpsreferat. Har ikke vært spesielt mange løp i år, så det er vel hovedgrunnen. Men dere klager vel ikke av den grunn tenker jeg hehe...Likevel vet jeg at det er flere som har savnet disse referatene, ikke minst de gamle Disiplene fra orienterare. Har derfor bestemt meg for å skrive litt om det beste løpet mitt hittil. Jeg har hatt en del jevne gode løp, løp hvor jeg har fått bedre plasseringer enn dette løpet jeg skal skrive om, men jeg har aldri vært så fornøyd, og kommet som et troll ut av esken på et o-løp noen gang. Jeg snakker om mellomdistansen på O-festivalen i Eiker i 2004. Jeg løp da H16, siste år som ungdomsløper. Hadde hatt en fin sesong lokalt før dette løpet, men hadde ikke regnet med at jeg skulle kline til såpass på et så stort løp. For dere som har lest mine løpsanalyser tidligere og ikke har funnet det helt tilfredsstillende så er det mulighet til å hoppe av nå hehe... Enjoy.

Mellomdistansen under O-festivalen 2004, H16
av Thomas Ruud, til ære for Disiplene

Dette var året jeg oppdaget AC/DC, hele veien fra Sarpsborg til Myrmoen travbane runget det i øra fra min nyinnkjøpte Mp3 spiller. Alle skulle ha det den gangen. Jeg tenkte årets sesong i bilen. Hadde vist meg som en kapabel mellomdistanseløper. Fikk Veivalg for første gang og hadde studert hver eneste cm av mellomdistanseløypene i bladet. Gjorde alt for å hindre en gjentakelse av fjordårets O-festival. Mellomdistansen den gangen hadde vært en katastrofe, et forferdelig løp. Dette året var det tid for revansje. Vinteren hadde blitt brukt til intervaller, skulle være bedre trent enn i fjor. Hadde blitt løpt i fra en gang på et løp i Våler, det var en siste gang. 5 min intervaller med de eldre var fasiten under vintertreningen, det hjalp. Vårsesongen hadde vært fin. Nå var det O-festivalens tur. Hadde starta med mentale forberedelser før løp denne sesongen, hadde funka fra første løp det ble prøvd ut. Så denne starten var intet unntak. Lukka meg helt inne før start, prata med ikke en sjel, kanskje et nikk til hils en sjelden gang. Husker jeg brukte mye tid på uttøyning. 3 min før start ble jeg ropt opp. Gikk nesten skjelvende inn, var skikkelig nervøs. Pustet rolig inn og ut, fikk roen. Fokuset kom inn, andre lyder ble dempet. Tunnelen var et faktum. Fikk se på kartet 1 min før start. 1.posten var vanskelig, alle poster var vanskelige. Det skjerper konsentrasjonen. Retningsløping til 1. Etter noen sekunder med hvileløs piping var jeg i vei. Løftet blikket og skulle treffe midt på søkket. Løp opp bakken, merket melkesyren, men fortsatte. Nølte litt inn i posten, men så kollen og posten på andre siden. Det bli kanskje i meste laget å ta det strekk for strekk utover, men skall kutte litt på det. Til andre stoppet jeg litt tidlig, korrigerte bare med skrenten, rundet rundt og opp og i posten. Neste strekket var det beste på hele løpet, sikkert en av de beste jeg har løpt i alle løp. Så minimalt på kartet. Løp over flata, opp i søkket med skrenten, fulgte stien oppover, over toppen, skrå nedover mot venstre, inn mellom skrentene, runde opp under stupet, løp skrått mot høyre i lia, se oppover til høyre, søkka gikk sammen, løfte blikket, skrenten, posten. Et nær perfekt strekk. Til 4. husker jeg ikke så mye, gikk veldig fort, men nøla en del. Neste strekket var det eneste3 jeg har tapt noe tid. Har lært at man skal ta postene ovenfra og søkte dermed opp over hogstfeltet og ned igjen. Skulle nok bare ha løpt rundt der. Men bomma ikke. De neste strekka inn til mål husker jeg løp det jeg orka. Stålkontroll inn i begge postene. Ned til siste husker jeg det var et enormt gjørmehav hele veien, tæra på kreftene det da. Så var det bare innspurten igjen, var helt kjært, men fikk tyna meg litt til. Etter å ha stempla i mål knakk jeg bare sammen i beina, satt der i et par minutter før jeg klarte å gå.
Skjønte at jeg hadde løpt et OK løp, ingen bom var jeg veldig fornøyd med, men 5.posten gnagde litt, hadde vært det perfekte løp da. I SOL-leiren var de ganske sjokka, dette hadde de ikke regna med. Det hadde vel egentlig ikke jeg heller...Sjekka resultatlista og fikk en ganske god følelse, var blitt blant de 10 beste i H16. Husker at en fra SOL sto der da (Knut for kjente), og at han var strålende fornøyd. Var bare Kristian Kullerud og jeg som hadde en km-tid på 8 min eller bedre i klubben. Nå hadde Kullis løpt litt lenger da hehe...Premieutdelinga var en stor opplevelse, var blant de som fikk plass oppe på lastebilen og var like bak flere av de jeg kjente fra østfold.
Dagen etter var jeg blitt sjuk. Tok meg helt ut på mellomdistansen. Men det var et godt løp, er ikke mange gangene etter dette jeg har klart å kjøre meg så langt ned i kjelleren.

Link til resultatene fra 2004.

Naked Aas BoyZ: -Det var et lett uttak!

Naked Aas BoyZ har nå tatt ut gruppene for 2009-sesongen. Det har vært en relativt grei prosess for oss å gjøre dette. Totalt er det 6 løpere fordelt på forskjellige grupper.

Vi ønsker å gi alle et godt aktivitetstilbud i form av gode treninger og samlinger samt mental oppfølging. Vi har utvidet elitegruppa med en løper i år. Ny på elitegruppa er Øystein. Etter et par trøblete år har han fått ny giv og flyt i treningen i Canada. Øystein er en løper vi har store forventninger til den kommende sesongen sier Naked Aas BoyZ i en kort kommentar.


Øystein spurter ned Hamperokken i Troms sommeren 2007



Det er ikke så veldig store forskjeller på gruppene og vår holdning er at alle som trener like hardt skal få det til. Vi kommer også til å benytte oss av den karttekniske kompetansen som ligger i Åsmiljøet for å utvikle oss enda mer på det o-tekniske. I spissen for dette er gamle storheter som Ivar Maalen og Håvard Tveite.

Elitegruppa
Lucky
Øystein

Utviklingsgruppa
Ola
Sveinung
Simen

Pre-O
Thomas

Vi ser fram i mot en god sesong hvor vi kan regne med å være i toppen på alle løp

Treningsleir i villmarka

Klokka 6.45 lørdag morgen pep vekkerklokka for første gang. Etter et par snooze-trykk kom jeg meg opp, og fikk sagt god morgen til min hybelnabo som satt og skrev på et essay og fortsatt ikke hadde lagt seg. Kadaverresultatene (gratulerer Anders!) ble sjekket i selskap med en stor kaffekopp, og etter en kjapp frokost var det på tide å drasse med seg baggen av gårde til bussen. Etter en snau halvtimes busstur kom landsfelle (heter det det?) Thomas Nipen ombord i bussen også, før vi etter en kjapp båttur var fremme i North Vancouver, hvor Canadas landslagstrener (og svenske) Magnus Johansson med samboer Andrea hentet oss opp halv ti.

Derfra gikk turen til et terreng som er svært så omtalt blant o-løperne her borte - Brandywine Falls. De andre i bilen sørget for å psyke meg litt ned på forhånd, ved å fortelle om alle som har møtt bjørn der... Det er riktignok bare svartbjørn, men likevel nok til å sette hjertet i halsen på en skvetten nordmann. Kartet nedenfor viser vei:


View Larger Map

Fremme ved starten kom også en bil til med o-løpere - tilsammen var vi 8 stykker. Opplegget var stjerneorientering, hvor de 4 gutta skulle henge ut en sløyfe hver. Magnus, som er coach, ga instruksjoner om å tenke på flyt og løpe i moderat fart. Skremt av bjørnehistoriene forlangte jeg å få løpe sammen med Thomas, og vi fikk en flott tur i et utrolig fint terreng! Det er en del mer steinete enn det ser ut på kartet, og siden det er høst var alle vann og myrer langt over sine bredder. Uansett, dette var helt utrolig bra! Kart er her.

Etter treninga gikk turen videre til Whistler. Dette er stedet hvor alle skigrenene skal arrangeres under vinter-OL i 2010 og er en skiresort i alpestil. Vår vert for oppholdet var Adrian, en o-entusiast fra Calgary som også har et hus like ved golfbanen i Whistler. Etter en svært god lunsj bar det videre til neste økt - mellomdistanse.

Adrian hadde laget et imponerende opplegg, med blant annet 400 meter til startpost for å simulere VM (3 av folka er nemlig VM-løpere). I tillegg var det passering av "samlingsplass" med kartbytte. Etter et rimelig offensivt løp vant jeg med 9 minutter, og det var ganske morsomt. Premien var en konfekteske med belgisk sjokolade, som skal nytes langsomt utover de kalde høstkvelder. Klikk på kartene nedenfor for å se større versjon.




På kvelden spiste vi middag på en flott pub og fikk en guidet tur gjennom gågatene i Whistler - etter sigende den eneste byen i Nord-Amerika som har gater hvor man ikke kan kjøre bil... Dessuten er det spennende å høre om nordamerikansk orientering. Her er det historier om klubber som har brukt massevis av ressurser på å lage kart, for så å ikke kunne bruke dem hvis grunneieren bestemmer seg for at han ikke er så glad i orientering likevel... Men de har de rimelig godt også, spesielt i provinsen Alberta. Der er det nemlig olje, så myndighetene gir bort mye mer penger enn o-klubbene klarer å bruke!

Søndag morgen var det en veivalgsøkt på programmet, 2 minutters jogg fra huset. Og veivalg var det definitivt. Her er kartet.

Etterpå var det veivalgsdiskusjon på flatskjerm:







Prikken over i-en på samlinga var spart til slutt - o-intervaller på allerede omtalte Brandywine Falls. Magnus hadde hengt ut poster og laget tre gaflinger. Thomas, Patrick Goeres og jeg konkurrerte. Etter å ha startet det hele med å knuse kompasset, ble det litt nøling i de lysegrønne diffuse områdene. Men manglende kompass er ingen unnskyldning, så jeg tok meg sammen. Det ble hard kniving hele veien, og vi så ikke bjørn denne gangen heller.

Klare til start:

Dagens nøtt

Det er noe som heter at man skal være forsiktig å kaste glass om man sitter i steinhus, eller var det omvendt?

I allefall så kunne jeg ikke dy meg. Hva er dette?

Min hals er sår

Jeg har nå vært sjuk en uke snart, igjen. Er bare to-tre uker siden sist jeg var ute en uke. Liker ikke helt det, passer veldig dårlig. Skal være frisk og rask nå, med masse overskudd til å trene meg opp igjen. Må jo kunne få mer enn et poeng i Kadaver'n! Ble litt inspirert, midt i all elendigheten, til et lite dikt.


Min hals er sår,
Ingenting jeg rår
Blir dårlige kår
Oppfører meg som en dår
Jeg på veggen går
Men gode er mine lår
Min hals er veldig sår…

Hvor går veien videre?

Den 51.utgaven av Kadaver'n er vel gjennomført. En stor takk til Katrine og Heidi for fine løyper og et bra arrangement!

Tittelen på dette innlegget er "Hvor går veien videre?" Litt mer presist skal det dreie seg om framtida til UMBI Orientering. Orientering har en lang tradisjon i NLHI (nå UMBI), Kadaverløpet er et godt eksempel på dette. Jeg vet at de siste årene har det vært problemer med å finne folk til å være løypeleggere og løpsleder, likefullt er det en selvfølge at Kadaver'n skal arrangeres. Det begynner å bli tynt med o-løpere i UMBI. Er Ås moden for en nytenkning og omorganisering av o-idretten? Hvordan kan vi lokke Orienteringsløpere til Ås? Hvorfor velger 90% av alle o-løpere Trondheim som studiested?

Hva er bra med Ås? Det er masse bra med Ås. Det ligger et universitet her. Uten UMB hadde vel Ås vært omtrent som en middels Nord-norsk kommune. På UMB kan du studere omtrent hva som helst, og det som jeg synes er fint med UMB er den friheten du har i studiene. Du er ikke nødt til å forholde deg til obligatoriske ting i hytt og pine. Det gir deg større muligheter til å strukturere hverdagen din sånn som du vil og slik det passer seg for en satsende o-løperstudent.

Beliggenheten er utmerket! Det finnes knapt snø her vinterstid, noe som gjør at det er fint å løpe i skogen hele året. Det er kort avstand til gode treningsmuligheter i både Østfold og enda nærmere Oslo. Innenfor en radius på en time kjøring kan du få alt fra kontinenalt preget terreng ved Gardermoen til kupert og utfordrende Østmarkaterreng. Kort reisetid til vårløpene i en travel eksamensperiode er også gunstig.

Treningsmiljøet er bra og fellestreningene er varierte. Alt fra styrketrening på mandager til intervaller med fridretsgruppa på onsdager. På vinteren har vi Ås by nigth and fog, en av landets beste nattcuper som prioriteres høyt av landslagsløpere. Det bidrar til at det er full trøkk over nattreningene hele vinteren igjennom.

Det finnes mange ressurspersoner i Åsområdet virkelig skjønner seg på trening og tilhørende teknologi som har med Orientering å gjøre. I går var det full gjennomgang av løyper fra Kadaver'n med GPS, puls og alt som gjør at en o-løper får våte drømmer i flere uker etterpå. Dette er nyttige verktøy på analysefronten for en satsende o-løper.

Så hva da med framtida? Klarer man å utnytte dette ser det jo lyst ut! Jeg tror at det trengs en omstrukturering av UMBI Orientering, Ås IL orientering og Ås-UMB orientering. Vi må trekke mer i samme retning slik at vi kan utnytte potensialet maksimalt. Slik at Kadaver'n også kan arrangeres i 50 år til, og det trengs noen til å arrangere.

Kadaver'n

Dette løpet med det uappetittlige navnet. 1. november. Brekker meg ut av senga kl 0600. Må gi kroppen litt tid på å våkne. Kjenner etter hvor jeg har vondt. Blir grepet av panikk et par sekunder; halsen, jeg har vondt i halsen! Ute er det -6 grader. Inne er det max 10. Tusler ut på badet hvor det heldigvis er varmekabler. Halsen er ikke vond lenger. Allikevel er det noe som sitter i kroppen. En slags nervøsitet. Litt sånn første skoledag følelse.

Snart ferdig med frokosten. Lurer på hva de andre gutta gjør nå? Sveinung har ikke en gang stått opp. Rolig fyr. har sikkert stålkontroll på nervene. Ola og sikkert. Slu fyr. Klar som jernet antageligvis. Lucky har vært ute en vinterdag før og lar seg neppe affisere av noen blå på gradstokken.

Der var siste brødskiva nede. Bare den siste finpussen igjen så er jeg klar. Klar for et nytt minne for livet rundt omkring i Follos skoger.

Halloween: Et kritisk blikk

I dag er det Halloween. Aner ikke hva det er. Men jeg merket at det var noe da jeg skulle handle på Rema1000 i dag. Alle de ansatte så ut som klovner, hekser eller noe anna drit. Tror dette er en skikk vi nordmenn har tatt etter amerikanerne. Er det noe jeg misliker sterkt, så er det denne type amerikanisering av samfunnet. La nå for guds skyld de ha denne tradisjonen om å gå rundt å tigge godteri på dørene til folk for seg selv da!

Unger i dag spiser såpass mye godteri at det skulle være unødvendig å gå rundt å samle inn godteri. Om de ikke får viljen sin, truer de med å gjøre noen "triks". Det har vært noen unger på døra her i dag. Det er vanskelig å si nei, men dessverre er det ikke mye godteri vi har her i huset. Derfor fikk de heller ta til takke med siste rest fra UKA.

Ugleangrep og gresskar med skumle ansikter

Onsdag var det ny onsdagstrening for NABs utenriksmedarbeider. Denne gangen i Queen Elisabeths park.

Kanadierne er nemlig ganske like nordmenn i at de trykker sine gamle føydalherrer til sitt bryst og vil ha dem som statsoverhoder. Dermed er den britiske dronningen også kanadisk dronning, og en av de finere parkene i byen heter Q.E. Park. (En bydel her heter forresten også New Westminster, og administrasjonssentrum i British Columbia heter Victoria (jmf. Kristiansand, Kongsberg etc.).)

Vel fremme viste parken seg å være svært så fin, med opplyste fontener som sprutet vann i ulike fasonger. Opplegget var litt annerledes enn det pleier, tsjekkeren Jaroslav hadde nemlig laget memory-o. Dette gikk ut på at vi hadde kartoppslag ved samlingsplass, med 27 poster inntegnet. Disse kunne man ta i hvilken som helst rekkefølge man ville, og så mange om gangen som ønskelig. Men på hver post man kom til var det et nytt kartoppslag med en post som man ikke skulle løpe til, men tegne inn på sitt eget kart (som man IKKE fikk ha med ut i skogen) vel tilbake i mål. Dobbel hukommelsestrening med andre ord.



Som lokalukjent satset jeg på en defensiv taktikk, med en post om gangen. Dette viste seg å være akkurat passe. Er på ingen måter noen lek å løpe om natta uten kart samtidig som man husker hvor man skal, og så skal huske hva man skal tegne inn på kartet etterpå! Øket etter hvert til 2 om gangen, og den siste runden jeg skulle ut var planen å ta 3 poster.

På vei ut til den første av de 3 postene kjente jeg noe som stakk i hodet. Jeg slo tilbake i ren refleks, og det forsvant. 2 sekunder senere skjedde det igjen. Noe grep tak i hodelykta og røska og reiv. Jeg rev av meg lykta og fektet med armene. "Hmm... må ha vært en flaggermus", tenkte jeg og fortsatte løpet. I mål var det dog flere som fortalte at de hadde blitt angrepet av en sinna ugle på nøyaktig samme sted, så forklaringen kom for en dag!



Etter løpet ble jeg forklart at det for utlendinger er obligatorisk å bli med hjem til en kanadisk familie og forberede Halloween. Så, i alle fall, det ble en svært så hyggelig kveld hos familien Oram, noen av ildsjelene i o-gruppa her. Etter middag fikk jeg et gresskar og en kniv. Innmaten ble skåret ut og øyne, nese og munn laget. Med lysene slått av og Petzl-lykta inni så det akkurat sånn ut som vi lærte i engelsktimene på Eknes Ungdomsskole.

Kadaver'n: Historie fra Hans Werp

På lørdag er det 50 år siden Kadaver'n ble arrangert for første gang. I den anledning har Hans L Werp som den første gjestebloggeren på NAB skrevet en histore fra sine dager som Kadaverløper.

Ja, lørdag er det Kadavern igjen, og ute snør det.
Det ligner med andre ord på forholdene rundt mitt første Kadaverløp i 1968. Denne høsten hadde NLHI fått forsterkninger av flere unge og lovende, bl.a Tore Angell-Petersen, Knut Skjeset og undertegnede. Dessuten var det en eldre garde bestående av Jon Høiås, Bjørn Eriksrud, Tor Bjørvik og Hans G Gustavsen (Gus). Midt i mellom der Knut Stabell, som var et seigt skinn. Vi hadde gjort noen gode stafettinnsatser den høsten med til dels nye lag. På Kolbotn arrangerte NOF i samarbeid med NRK en TV-stafett. Der handlet det selvsagt om å løpe stilfullt forbi TV-kameraene, noe vi prøvde etter beste evne. Men NLHIs 2 ? lag gjorde det skarpt, med Gus som smart ankermann knep de en tredjeplass. Vi gjorde det også godt i en stafett i Østmarka under elgjakta, hadde to lag med og ble nummer to og tre, tror jeg.

Akkurat for sesongene høsten 1966 og til og med 1968 er det et hull i kartarkivet mitt fordi jeg ikke hadde skikkelig O-bok, dessverre. Kartene har vært spredd og Kadaverløpet fra 1968 mangler jeg. Men det begynte altså å snø. Starten gikk ett eller annet sted sør i Kroer og vi ble kjørt dit. Det var tunge løpsforhold, 15-20 cm snø og det snødde under hele løpet. Ingen klarte derfor å komme fra så lenge løypa gikk i terrenget. Vi løp en gårdsvei opp mot en gård etter en times tid og da kom bonden ut på trappa og glante på denne åsgårdsreien. Han skreik til kona, kom ut og se! Vi var borte i noen skauteiger ved Vestby et sted, tar jeg ikke feil var på på den gamle østfoldveien et strekk. Her ble det spredning og nå begynte folk å bli slitne. Vi fikk et langstrekk mot Vardåsen og nå var det opplagt at det beste veivalget gikk på jernbanlinja.
Ja, da løp vi der da!
Hans Gustavsen ledet en stund på dette strekket, men ble passert av Tor Bjørvik. Gus sprakk totalt, han orka ikke å ta to sviller i steget, og måtte gå ned på en. Også Knut Stabell passerte Gus mens Bjørn Eriksrud også var rundt der. Jeg kom inn som nummer fem og var fryktelig stolt. Tenk å bli nummer fem i Kadavern i debutløpet! Mål var som så mange ganger før og etter hos familien Steinsholt. Jeg veide meg på badevekta i dusjen og fant ut at jeg veide 80 kilo. På den tida var jeg ganske lubben, men 7-8 kilo forsvant under Ås-perioden der trening og orientering var det viktigste og der studiene kom i annen rekke, ihvertfall for meg. Husker at Bjørvik holdt en beveget takketale for Bibbi og Kjell Steinsholt som åpnet hjemmet sitt å denne måten. Han var blank i øya, kanskje også av stolthet over seieren. Medaljene var skiver av bøk som Gus hadde jobba veldig med på Skogforsk, de hadde spesialsag. Tror femteplassen er i kjelleren et sted ennå.

I 1969 var jeg løypelegger sammen med Knut Skjeset og jeg tror Stabell vant.
I 1970 hadde jeg en kjempeledelse, men sprakk totalt og ble tatt igjen av maratonløperen Ola Bjarte Orset (Tingvoll) ved jernbaneovergangen sør for Ås, mål var noen hundre meter unna, hos Steinsholt. Noe lignende skjedde året etter, jeg fikk en stor ledelse tidlig da hovedklynga løp ut av kartet nord på Nesodden. Men det er brutalt terreng inn mot Ås fra Frogn og de traktene med skikkelige stigninger. Jeg så imidlertid ingen da jeg tok fatt på Nordskogen og lysløypa nordfra. Men siste post lurte jeg fælt på, jeg så at ringen var rundt et søkk på kartet
som jeg visste ikke fantes i terrenget. Hvor hadde løypeleggeren hengt den?
Jeg brukte øya og sveipet over terrenget, men så ingen ting. Etter noen minutter dukka det opp ei rød trøye, f..!
Det var Åsulv Løvdal, skogbruker fra Gjeving IL ved Risør??, han hadde vært med på Kongsbergs lag som hadde blitt nummer to i Tiomila i 1970. Vi fant jo selvsagt siste post sammen, og opp mot høyskolen var jeg sjanseløs. Åsulv vant.
Og jeg vant aldri Kadavern....
I 1973 ble jeg nummer ni, tror jeg. Det er det beste startfeltet som noensinne har vært i dette løpet fordi det var SM på Ås fredag og lørdag. Blant annet var Ivar Formo og en del andre hardhauser med, det rene NM-feltet. Lurer på om ikke Øystein Halvorsen vant.
Lykke til i lørdagens Kadaver!

Idrettsdag

Anført av lagkaptein Ola stilte Naked Aas boyZ et slagkraftig lag til årets idrettsdag på UMB. Med var også Håvard og Sveinung fra NAB-stallen, mens laget for øvrig bestod av eksterne krefter fra Løten OL (Ingvild og Marte) og Wing OK (Kjell).

Laget startet turneringen uten noen spesiell form for taktikk. Enkelte forsøkte å få til bra teknisk spill, mens andre igjen moret seg mest med å sabotere motstandernes spill. Men felles var i hvert fall ønsket om seier (og kanskje litt spalteplass i Tuntreet (som igjen leder til gratislister og groupies?)). Og vant det gjorde vi – i hvert fall en stund ... Vi avanserte enkelt til kvartfinale etter seire i volleyball, basketball og innebandy, mens vi røyk på et forsmedelig 0-1 tap mot Gutta fra Calcutta i fotball (dette var forøvrig laget som gikk til topps i turneringen).

Motstanderlaget i kvarten het Stor Ælg, et lag vi skulle møte i alle fire idretter.
Allerede under oppvarmingen kom de første signalene om nedturen som var i vente. Håvard fikk en hard ball i ansiktet, før han like etterpå greide å tråkke over. Så startet kampen med at første skudd på mål traff Ola som et prosjektil rett på nesen, og ” the artist formerly known as The Wall” så nå ut til å rase sammen. Rett etterpå hoppet Kjell etter en ball som skulle stusses videre. I stedet ble han møtt av motstanderlagets største kjempe og regelrett skallet ned. Vi befant oss plutselig midt i en krigssone, og mens dommeren stod og pirket seg i nesa, var vi bl.a. nødt til å kjempe mot en rugg som fikk Nikolaj Valujev til å se ut som Mor Theresa.

Ola er også kjent under kjælenavnet Kubikken. Og hvis Ola tilsvarer én kubikk vil man med utgangspunkt i dette kjente objektet lett se at denne Stor Ælg-spilleren er litt av en gigant:

Dette er også tydelig ut fra sammenligningen med høye Sveinung. Ut fra fotogrammetriske beregninger har vi kommet fram til følgende ganske imponerende mål.

Laget begynte å resignere etter tapet i fotball og i påfølgende basketballkamp. Og når neste gren var volleyball, og 5/6 av motstanderlagets spillere etter eget utsagn spilte organisert volleyball, så begynte håpet om avansement å svinne hen. Vi var nær ved å tilkalle Holstad Ils tidligere storspiller i volleyball, Tveite, men selv dét ville nok ikke hjulpet mye, når resten av laget vårt hadde en bevegelighetsflate på 50 kvadratcentimeter.

Vi hadde møtt våre overmenn, noe som var svært vanskelig å akseptere. Selv ikke en knusende seier i innebandy kunne rette på det. Men vi hadde allikevel mye moro, og vil rette en takk til arrangørene, Simen og Heidi, som lærte oss å kjenne litt på motgangen også. Det blir for lenge mellom hver gang …

- Se Bolten slå ut frustrasjonen her
- Andre blogger om saken her

Snø!

Nå har vinter'n begynt å vise fram drakta igjen. Sneen dalte lett og fint, og strøk blidt mot ruten min, i morges da jeg våknet opp på min pute. Jeg spratt opp for å fyre i oven, da det har en tendens til å være like kaldt inne som ute her hvor jeg bor.

Om vi nå skal legge bort løpeskoa og ta fram ski og Blå Swix er vel heller tvilsomt. Tipper det blir en god, ggammaldags Åsvinter med slaps, sludd og rundt null grader. Det er sånn jeg vil ha det, for da kan vi gjøre det vi liker aller best hele året, nemlig løpe Orientering!