For første gang på en god stund var jeg trygg på at jeg hadde noe å hente i NM-sprint. Formen er bra og kvaliteten på min generalprøve, KM-sprint, var likeså. Jeg ble derfor noe overrasket over den hjernedøde innsatsen som åpenbarte seg i kvalifiseringen. Jeg er ingen spesiell råtass på speilvendt kart, men jeg føler meg trygg på at resultatet ikke ville blitt dårligere dersom det hadde vært navigeringsgrunnlaget. Da jeg uten hell hadde gjort meg ferdig med den innledende skogdelen, ble det tydelig at jeg heller ikke var i nærheten av å mestre gateorientering. Det mest gjennomført dårlige løpet gjennom karrieren var etterhvert et faktum. Rødt kort.
I steden for nedjogging ble det for alle deltagende boyz rett ut på langtur med lokalkjente Bolla som guide. Det var en deilig tur, og selv om vi var dårlige til å sprinte fikk vi hvertfall trent mer enn alle de andre den dagen.
Siden kvalik-løpet var fullstendig blottet for lyse øyeblikk, konsentrerte jeg meg de siste minuttene om å absorbere følelsen jeg hadde i kropp og sjel. Det er mye energi i slik irritasjon og frustrasjon, og det var verdt å forsøke å spare mine klubbkamerater for dette. Det er lagt lokk på dette nå, men det skal slippes ut som selve Guds vrede på NM-uka.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar