Training with Ruud, part 1: Bjønnåsen

De siste ukene har jeg ved to anledninger fått audiens hos kongen av Særp. Jeg har fått ta del i hans treningshverdag – og gjennom pilegrimsferder til Bjønnåsen og SOL-hytta føler jeg å ha kommet litt nærmere ”mannen, myten og legenden”, og hans sagnomsuste treningsmetoder og -omgivelser.

Enhver som har vært regelmessig innom denne siden, eller har snakket med med Ruudern in persona, kan umulig ha unngått å høre om Bjønnåsen (Ruuderns propagandamaskineri ville nok gjort selv Goebbels stum av beundring). Bjønnåsen er Ruuderns referanseterreng – det alle andre terreng måles opp mot: ”Njaaa, sammenlignet med Bjønnåsen så …”, ”Kolleparteine minner veldig om Bjønnåsen” etc. Kunne det virkelig være så fint som det Ruudern til stadighet gir uttrykk for? Er Bjønnåsen en glemt perle, oversett av alle – fra NOF til UNESCO?


En entusiastisk Ruudern poserer mer enn gjerne foran Bjønnås-skiltet.

Det var med dyp ærefrykt og store forventninger jeg tok fatt på stien som skulle føre oss opp alle høydemeterne til Bjønnåsen (127 moh.). Jeg befant meg på historisk grunn – det var opp nettopp denne stien faren til den lokale helten ”Kullis” skal ha satt sin uslåelige rekord på strekningen parkeringsplassen– Bjønnås-hytta.

Vel oppe på Bjønnåsen skulle vi løpe en løype Ruudern hadde lagt:



NB! Må ikke forveksles med den legendariske tretimersløypa, der ”Larsen” hadde 12 min. på kilometeren.


Ruudern åpner "the gate to Heaven".

Jeg hadde hørt Ruudern puste og pese noen meter bak oppover stien fra parkeringen, og var derfor svært skeptisk til hvordan tempoet ville bli. Men da hadde jeg ikke regnet med alle de nye kreftene Ruudern skulle få av å være i sitt naturlige habitat: Målestokk 1:15 000, et kart fra midten av 70-tallet og omgitt av det innbydende Bjønnåsen-terrenget – det var liten tvil om at ”Finliraren” var i sitt rette element!

Vi byttet på navigeringa, noe som gikk ganske bra, til tross for Finlirarens stadige distraksjoner: ”Se her a! Erre ikke fint a?”, mens det ble pekt iherdig til alle kanter. Og når vi passerte hogstfelt, tett vegetasjon og annet knot: ”Det er jo variert og da!!!”.

Området viste seg å hovedsakelig bestå av realt skogsterreng, der de slakke furukledde åsryggene var høydepunktene. Jeg hadde på forhånd antatt at Ruudern kunne ha smurt litt tjukt på i sine karakteristikker, og hadde derfor senket forventningene litt. Det førte til at jeg var svært godt fornøyd med turen, da vi returnerte til Bjønnås-hytta etter halvannen times løping. Nå kan jeg endelig ikle meg dette statusplagget!