Prokrastinering

Man blir litt reflektert her man sitter på lesesalen og ser ut av vinduet. Kanskje fordi man prokrastinerer og fordi hjernen for øyeblikket har stengt av etter eksamen.
 Forbi spaserer svært mange masterstudenter, glade og ferdige med sin oppgave. Flere gamle og nye bekjente er ferdige for denne gang og kanskje for alltid på Ås. Da tenker jeg at jeg er glad jeg har 2 hele år igjen her på UMB. Mange av faga er kanskje kjipe og forelesningene driiit kjedelige, men studenttilværelsen er gull verdt. Alle folka en kjenner og møter hver dag. Det er godt å være student. Fellestreninger og samlinger med o-klubben. Bodegaer. Von Vollern. 10Mila.  Kadavern.  Kjenner ikke noe behov for å bli ferdig med å studere. Ja, det er heldigvis 2 år igjen til jeg er ferdig. Til dere som har søkt dere til UMB eller NMBU eller hva nå enn det heter for tida, gled dere!

Eksamenstid

Ekasmenstida kommer alltid brått på. Hva er godkjent prokrastinering i denne forhatte perioden som kommer 2 til 4 ganger i året?
All form for trening burde vært innafor. Mental trening i form av visualisering av kart med målestokk 1:15 000 mens man later som man leser. Trene på flaskeføring av Lapin Kulta før Jukolabåten.
Men er det å ta seg vann langt over hodet når en vurderer å digitalisere et kart i fra 1975?

10MILA 2013

Etter samråd med det høyste rådet i NAB ble det enighet om at tre fulle sider med typ 12 skrift fra word ville bli for mye, og kunne føre til direkte øyekramper hos våre lesere. Dere vil derfor bli servert en noe fortkortet versjon av årets Tio-eventyr. (Nedre delen av kartet og løypa fikk ikke plass i scanneren, og til dere som ikke har sett kartet tidligere, er det stort sett transportstrekk rundt det gule området og til arenaen).

Tidligere Tiomila og andre stafetter har jeg slitt med en voldsom spenning i kroppen i flere dager før selve konkurransen. Dette kan være en god ting, slik at man får den nødvendige tenningen, men i år var jeg uvanelig  rolig. Visste at vinterens trening hadde vært bra og at teknisk er jeg trygg.
Som vanlig varmet jeg opp formen med en rolig og kort joggetur lørdag ettermiddag. Beina føltes bra, selv om jeg hadde slitt med stive lår tidligere i uka. En lang uttøyning fulgte, noe som gjorde underverker.

Årets Tio bød på bra vær og en heftig start på herrekavelen. Det var særdeles spennende å følge livetrackingen, selv om bakgrunnen kunne vært mer fargerik til tider (var vel pga senere etapper...). Terrenget virket difust og mange store lag lå bakpå fra start. Etter første etappe med en maktdemonstrasjon av Saga fra NTNUI var det å kvelde før min egen etappe.

Står opp 04.45. Nå har spenningen satt seg i kroppen. Det er vanskelig å spise. Rundt meg snorker tidligere og senere etapper. På arenaen var jeg litt vel tidlig ute, 5.etappe er fortsatt ute i skogen. Jeg skulle løpe 8. Litt kaldt blei det på morran, men litt skjelving fikk kroppen i gang.

På oppvarminga stiger spenninga, og jeg er direkte kvalm. Men har en indre ro og trygghet om at etappen skal gå bra. Jeg speider mot terrenget og merker sulten etter å løpe stiger. En følelse jeg ikke har hatt på lenge. Det kom til å bli en bra etappe! Målet var å ikke bomme, løpe sikkert og jevnt. Det var et arbeid som skulle utføres.

Får kartet fra Læffen og legger meg raskt i marsjfarta. Løypa og terrenget så herlig ut, østfoldorientering. Strekk etter strekk går bra. Når jeg løper rett i fjerde posten, blir jeg virkelig gira. Er litt usikker inn i sjuende post, forferdelig vanskelig inngang, men taper minimalt. Maner meg selv "du er sikker, du er trygg" og faller raskt inn i den transelignende flyten igjen.

Løper stort sett alene hele etappen, men på enkelte strekk og poster samles det mye folk. Vil kvitte meg med døm, og øker alltid farta litt for å riste døm av meg, men innenfor grensene for å løpe sikkert. Midtveis virker kroppen litt tung, og det glipper så vidt inn 18.posten. Kommer på feil kolle, men ser det direkte og løper til riktig kolle og post. Kan ikke ha tapt mer enn 30-40 sekunder. Kvikner til igjen etter dette. De siste kilometerne løper jeg virkelig bra, postene er kanskje ikke alt for vanskelige, men flyten er der og maner ut de siste kreftene.

Hører oioi-ing i det jeg passerer grusveien like ved arenaen, noe som gir en god boost på de siste to postene. Fra sistepost og inn gjelder det å gi jernet, og gi Gunnar best mulig utgangspunkt på sin etappe. Får levert kartet over planken og siger ned på bakken, lukker øya. Er så sliten og så jævelig fornøyd. Har løpt en skikkelig bra etappe. Jobben ble gjort.

Etter en dusj og mat var det å nyte den resterende tida på Tio. Gunnar løper bra og sender ut legenden Tveite på siste etappe. Mannen har passert 50, men løper som ei ungfole. Til slutt blir vi nummer 96, en bra plassering med et lag bestående av veteraner og unge studerende seniorer. Nedtellingen til neste års Tio har allerde startet.

Bohusrunken 2013

Bohuslunken gikk siste søndagen i påske. Denne påskeuka hadde jeg bestemt meg for å trene mer enn vanlig, inspirert av spaniasamlinga noen uker tidligere. Målet var å trene to ganger om dagen, klarte det ikke helt, men ikke langt unna heller. Trente 2 ganger daglig i 4 dager. Starten av uka var fresk, det var digg å trene mye og på kart, men dårlig restitusjon eller et eller annet gjorde at jeg ble sliten mot slutten av uka. Måtte gå ned til en økt daglig. Formen var litt tung, regna med det når jeg økte treningsmengden. Men skulle gjerne hatt litt mer futt i låra. Hadde derfor ikke de største forhåpningene til Bohuslunken, annet en en god gjennomkjøring. Noe det ble.

Oppvarminga ble så som så, rundt 10-20 min jogg. Og det var varmt denne dagen. Løp med tynn super, uten hansker, noe som var akkurat passe.

Fikk sett gjennom løypa til startpunktet; herlig, rett på hele veien i finlirareterreng. De to første postene var artige, men frykta litt å bomme. Gikk rett i uten det største tempoet. Mot tredje merka jeg at beina ikke var helt 100%, det gikk tungt oppover bakkene. En grov kurs mot posten, ser første tårnet på venstre side og vel oppe på flata ser jeg det andre tårnet ute i myra. Noe som gikk igjen hele veien fra dette strekket og til mål, var all snublinga. Hva det kom av veit jeg ikke, men fikk aldri noen god løpsflyt. Snubla og knota hele veien. Kanskje det var tela som gjorde det, at marken var frosset og ikke fikk den samme stabiliteten som om man hadde sonki litt ned i den våte marka. Uansett, får en litt dårlig kurs over den store myra, små svinge litt mot venstre, inn i posten hører jeg noen komme bak, Wingen sjøl. Fan, han skulle ikke komme før om et par strekk, var planen i hvertfall. Prøver å henge på, tempoet hans er ikke fryktinngytende, men beina ville ikke i dag. Wingstedt siger i fra på vei til 5.post.

Resten av løypa går svært bra, teknisk sett. Bommer ikke på noen poster med unntak av 8.posten. At den var markert som en kolle, kan jeg ikke fatte, noe en god kompis og konkurrent i fra NTNUI kunne si seg svært enig i. La kanskje igjen 30 sekdunder her. Det jeg tapte mest tid på ellers, var at jeg ikke så postene. Sto på hver jekla detalj, men postflagga var ikke å se flere ganger. Svenskene har det med at «man skal orientera åt detaljen, og inte kontrollen», my arse...Når flagget står nede i et kratt i søkket, da blir det litt vel mye, eller kanskje det bare er Eliteklassen som er slik? Menn når man nå har orientert seg fram til detaljen burde man ikke bruke tid på å finne posten for å stemple...Ved 4.post sto jeg og Wingstedt rett foran søkket og så ingen jekla post, før vi gikk to meter lenger og den lå omtrent under ei einerbuske. Begge måtte le. Tapte kanskje 30 sekunder og opp mot minuttet tilsammen på slikt røveri.

Vel i mål hadde løpet gått greit. Teknisk sett var det veldig bra. Målet var likevel å løpe på under 40min, det klarte jeg ikke. Hadde bare et gir i dag, og kunne løpt mye lenger enn 5,4km på det. Den gutsen og aggressiviteten jeg hadde i Spania var ikke der. Trenger å få mer tenning i å bli mer offensiv i løpinga og huet. Psyke seg opp og bli «taggad» ved start. Noe å jobbe med videre i sesongen. En mellomdistanse er kort, man rekker nesten ikke å bli sliten, som Skru ville sagt det «må bare kjøre på Ruud».

Spennende var det nå å vente på Tor og se hvem som vant årets første duell. Det viste seg at han hadde gressa litt ved 6.posten, 1-0, Ruud – Andersen etter første løp sesongen 2013.

Una Cerveza por favor Del 2

Da er påska inne i sin siste hælj. Flere av dere lettkledde lesere er kanskje av gårde for å løpe diverse påskeløp i Sverige eller Danmark. Forhåpentligvis løp dere også langtur i går, på Langfredag. Det er vel den dagen i året man kan legge ut på en real slitetur og tyne det man har av krefter. Eller man kan gjøre som mattelæreren min fra vgs oppfordra oss til, å sitte å regne matte hele dagen. Han mente at vi også burde lide litt den dagen her. Men løpa ja. Jeg og Læffen løp i H21, mens de andre gutta løp i H21E. Vi frykta langdistansen, noe som viste seg senere å være fornuftig. Derimot hadde vi flere felles strekk med de andre og lik løype i flere av løpa.

Halve oppholdet i Spania var kun trening, når hælja nå nærmet seg skulle vi også delta på løp, Andalucia 2-dagers (med 4 løp?). Det betød tidlig opp om morran, for så å løpe og en ettermiddagsøkt senere på dagen. Det første løpet var en prolog i et vanvittig raskt terreng. For min egen del var det lenge sia sist jeg løpe en mellomdistanse, denne var dog noe kortere. Sjeldent har man vel også kunnet jogge i fra hotellet og til løpet. Målet før løpet var å løpe i et godt tempo, men for all del gjøre et godt teknisk løp. Den samme gamle leksa. Et delmål var også å slå Læffen, ryktene sier at han også er en real finlirare. Slik konkurranse skal man da ikke kimse av, en feil og man blir pusta i nakken.

Det var noe jeg gjorde mye av på prologen. Terrenget var som kjent raskt, men at det skulle være såpass raskt. På vei til første post løp jeg rett forbi, trudde det var en annen post. Det samme gjentok seg til andre post. På vei til tredje sjekket jeg målestokken, det kunne da fan ikke være 1:5000 eller 1:7500? Noe det ikke var. Resten av løpet gikk ikke helt smertefritt, kartet var knotete og flere steder så jeg rett og slett feil av hva som var kolle og søkk (opp eller ned om du vil). Den verste feilen kom ved 13.post, hvor jeg følte meg trygg på å gå rett i, siden vi hadde hatt en post på en tidligere økt 50 meter bortenfor. Det grønne viste seg å være ymse, men brått føyk en kar ut fra et tråkk og sannelig kom han ikke fra posten. Vel i mål hadde jeg nok tapt opp mot 3-4 min til sammen på bom. Noe norske arrangører kan ta til seg er å servere cola som løpsdrikke, ikke feil etter et løp.

Neste løp på programmet var langdistanse i en kystnær skråli. Det mest bemerkelsesverdige før start var et hus, liggende helt alene med en vannvittig utsikt mot Atlantern. Hadde dette vært i Norge hadde prislappen brått loggi langt oppi millionklassen. Huset kunne ligna på noe fra en Bond-film hvor skurken bodde. Selve starten på løpet var litt kaotisk, klokka ved starten funket ikke og veien til startpunktet gikk i 180 grader, og brått skulle man løpe parallelt med starten på vei til førstepost. Koffi var svært frustrert over dette. Moralen må ha vært lav når han vurderte å bryte etter 300 meters løping. Til tredje post (for min del i H21) var det et jekla hardt strekk. Vurderte flere kuttemuligheter rundt kollen, men dro til slutt over hele kollen. De neste strekka gikk bra, på vei til 5. var terrenget ganske kult, åpen furuskog med sandete bunn med innslag av steiner. Akkurat slik jeg hadde sett for meg det spanske terrenget. Den illusjonen ble brått revet bort på vei til 6. post. Gampa på ned søkket, bare lave busker og fin bunn gjorde at tempoet var høyt. Det lysgrønne tenkte jeg at kanskje var litt som i Norge, halvtett granskog. Det var det ikke. I PM anbefalte de bruk av beskyttelsesbriller under løpet, pga lavthengende greiner. Vi tok det litt med en klype salt. Dårlig avgjørelse. Det viste seg nemlig å være en form for dvergfuruskog. Selv jeg, med en litt under middels høyde, slet stort i den tette lave furuskogen. Har aldri sett noe lignende, og så langt fra sjøen! Skulle kanskje tru at man fant slikt lenger nede hvor det var mer vindutsatt. Til neste post skulle jeg dra på rett gjennom det grønne og treffe post ut i fra kursen. Gjorde ikke det, la igjen litt tid her. Videre gikk løpet ganske bra, fikk skjerpa meg. Traff postene bra og holdt et godt tempo. 14. strekket var brutalt. På vei til 16. var det å beine på nedover, deilig var det også å se folk slite opp i fra de første postene. Inn i posten gikk det derimot jekelig dårlig. Skulle runde rundt kollen og treffe gropa. Gjorde ikke det. Leta rundt i den tette driten, for så å dra ned på stien (fin utsikt mot havet) og så opp i driten igjen. Fant posten etter vel 5 min...De siste postene gikk ok, langs med stranda var motvinden demotiverende, blåste minst kuling midt i mot. Med den ene kjempebommen, ble tidstapet rundt 7-8 min tilsammen. Helt forferdelig egentlig.

Senere sto jeg og Ziggen på sistepost for å se de andre NAB'ene slite i motviden. De fleste var missfornøyde med terrenget, men Magic hadde opparbeidet seg et så strekt hat at han kuttet på løypa når det var to kilometer igjen, nede på flata. En sjefsavgjørelse som ikke lot gå ubemerka hen senere på kvelden.

Siste løp av Andalucia 2-dagers hadde arenaen på stranda ved Barbate. Fantastisk flott tidlig om morran. Før løpet var jeg skikkelig «taggat», og terrenget virka lovende. Hadde kun to tidstap i bom under løpet, inn i 4.posten, leste jeg feil og løp forbi posten, men tapte ikke mye. 12. posten leste jeg også litt feil, trudde det skulle være et søkk/gå nedover, men det var faktisk en kolle. Snudde meg og så posten bak meg. De resterende postene var perfekte. En sak som faktisk var ganske oppsiktsvekkende og som fikk en del oppmerksomhet  senere på kvelden var strekktida mi fra 16. til 17. post. Her beinet jeg det jeg hadde. Jeg visste jeg ville tape en del i sanda på stranda. Kanskje jeg kunne ta igjen litt av det tapte på det strekket her? Det gjorde jeg faktisk, på noen. Nå husker jeg ikke sekundene helt nøyaktig, men jeg hadde altså 1:09 på strekket. Nærmeste NAB'er eller tidligere NAB'er hadde ca. 1:15. Dette var helt uforståelig for gutta, et rent gampestrekk og Ruudern hadde gitt hele gjengen buksevann! Selv ikke Terje Gundersen klarte å slå tiden. Derimot klarte 3-4 andre å løpe fortere.

Dette løpet var ikke en del av Andalucia 2-dagers, men mer som et treningsløp, med kanskje et av verdens beste startfelt. Det var dags for enmanns-stafett, eller fellesstart som man også kan si. Læffen hadde bestemt seg tidlig for å stille seg bak Terje og holde ryggen så lenge som mulig. Personlig ville jeg ikke sprenge meg til startpunktet. Første runden gikk ganske bra. Stussa litt når Lucky kom løpende forbi like før passering, hadde han vært bak? Den andre sløyfa var tydeligvis noen få hundre meter lengre. Ut på andrerunden havnet jeg helt alene, men av og til tok jeg igjen noen som virra rund, eller de hadde en annen gafling. Fikk et durabelt oppgjør med et par stykker fra Varegg mot slutten, dessverre var han ene bedre til å hoppe over gjerder. Sikkert en småkriminell fra Bergensområdet.

Formen hadde vært overraskende god under treningsoppholdet. På forhånd var usikker på om jeg ville klare å gjennomføre alle øktene, men det viste seg å gå veldig greit. Faktisk steg formen utover uka. På treningene og løpa virka det som at jeg klarte å slippe opp mer og bare kjøre på, som en brems var tatt av beina og hodet. Muligheten til å ignorere smerte og melkesyre var tilstede. Forhåpentligvis vil denne evnen være med videre ut sesongen.

Una cerveza porfavor! Del 1

Hele 6 år har gått siden jeg sist var på treningssamling. Den gangen var det i Portugal. Da jeg i høst ble invitert til å være med på en ny treningssamling med gutta i H5 og Lucky kunne jeg ikke si nei.

Turen gikk denne gangen til Spania og Los Canos de Meca som ligger på sørvestkysten vendt mot Atlanterhavet. Funfact er at Cape Trafalgar ligger ved nettopp dette stedet, og ute i farvannet her for rundt 200 år siden slo Admiral Nelson den kombinerte franske og spanske flåten. Det kom noen historiske sus de gangene vi passerte fyret på et par treningsøkter, for ikke å snakke om noen fantastiske solnedganger. Bare synd sola gikk langt fortere ned her enn på våre breddegrader.

Allerede på vei mot vår destinasjon og basecamp holdt kanskje NABs største håp denne sesongen å sprekke fullstendig på et supermarked. Dette til tross for at han har vært i området før og var fult klar over pris på alkoholholdig drikke. Utsagn som «Det er litt synd vi er på treningssamling» når hyllene med vin og sterkere drikke ble passert vil lage ekko langt inn i denne og kanskje neste sesong. Heldigvis (eller?) forholdt han seg nøktern og tørrlagt gjennom hele treningssamlinga, noe enkelte andre deltakere ikke kan påberope seg.

Det ble trent 2 økter hver dag, med et snitt på noe over 2 timer daglig. De fleste oppnådde godt over 14 timer effektiv løpstrening i løpet av uka. Restitusjonen ble derfor tatt meget seriøst og soleksponerte balkonger ble flittig brukt, noe beklagelig da enkelte deltakere presterte å sovne flere ganger uten nødvendig beskyttelse. Tomatfaktoren var tidvis høy. Andre ble hørt humrende på sine mørke rom til ymse TV-serier.

Den o-tekniske treningen foregikk hovedsakelig i et skogsområde mellom Canos de Meca og kystbyen Barbate. Terrenget besto av åpen barskog (en form for furu) med åpen til tett krattskog under. Det kunne enkelte steder by på høy fart og intensiv orientering eller høylytt banning da noen satt seg fast i en av de lokale tornebuskartene.  

Noen av dere har kanskje observert at ingen løpskart er blitt presentert. Frykt ikke. Løpskart med fyldige referat vil komme i artikkelens del to i løpet av helgen.

Från Sälen till Mora

I helga var det Vasaloppet. En skikkelig langdistanse på 90km, akkurat som vi liker! Denne gangen var vi to NABs og en tidligere NAB som deltok. Skippy hadde trent godt og lenge for dette løpet. I motsetning til Laffen som få dager før fikk muligheten til å gå. Såklart sier man ikke "nei" til å få gå 9 mil på ski i strålende solskinn i Dalarna. Spettet gikk for andre gangen. Selv om han begynner å dra på åra, klarte han å forbedre seg fra 2011.

Her ser vi at Laffen slår hele 17 personer i spurten. Desverre var det fire som ble for sterke på de siste meterene.

Smurte ski

Skulle ut å bedrive en treningsform som er veldig bra nå på vinteren. Først skulle jeg bare få på litt lilla klister. NO PROBLEM!

Men å vite hvor man har skituppene er et lite problem. Klarte ikke å slå ned høstens funn bare en gang, men to ganger. Andre gangen kan en si at det gikk dårlig.

Utfordring?

Lucky og Spettet hadde for en tid siden en konkurranse gående. Konkurransen gikk ut på at de skulle se hvem som var den beste idrettsutøveren. Hvis jeg husker riktig så hadde de valt 5 grener vær som det skulle konkurreres i. Som et forsøk å få litt liv i bloggen velger jeg herved å utfordre en annen NAB eller person som vil ta opp kampen.

Koffern, Ziggy.......?

Nytt år og nye muligheter

Godt nyttår til alle nakne og påklendte!

Romjula har vært fyllt med trening, hva de andre BoyZa har fordrevet tida med er ikke godt å si, men for min egen del har det vært en god kontinuitet i treninga med en blanding av lange og korte økter. Kanskje utenom nyttårshælja, hvor det ble feiret med gamle venner på en hytte på fjellet. Likevel ble det lagt inn en 3 timers rolig langtur på ski og i formiddag en times stakeøkt før det bar hjemmover. Side det er årets første dag så burde denne utnyttes godt. Dro like godt ut på økt nummer 2 når jeg var vel hjemme. Beina var pigge og det gikk faktisk lett. Deilig. Mye god mat og drikke i hælja har tydeligvis vært bra for restitusjonen.

I morra venter en timesøkt, før juleferiens siste langtur dras i gang på torsdag. Langtur til koian. Drøyt 2 timer til 2.30 timer venter i godt lag og terreng. Blir bra. Siden all snøen er borte i Østfold byr ikke dette på noen større hindring heller. Klimaendringer, på godt eller vondt, man får i hvertfall barmakrstrening.